I vår Yvonne blir er den abjecte Yvonne et symbol på kunstneren, den som igangsetter og avslører alt hykleri i staten og samtidig influerer folk og smitter dem med sin kunst. Hun har også den mest prekariøse posisjon og ofrer til slutt seg selv for å avsløre ondskapen. Folket i hoffet har ikke noe valg enn å ta på seg fargene og detaljene. De etterligner Yvonne samtidig som hun representerer noe de ikke kan tåle og avslører for dem sider ved seg selv, sine egne skygger, som de ikke kan se i øynene. Hoffet er også fullstendig blind for den strukturelle rasismen de målbærer, de har rett og slett ikke noe språk for den. Teksten er en kommedie og spekket med ironi og tvetydighet.