Hamlet
av William Shakespeare og Ivar Furre Aam
I en enormt kompleks verden hvor kilder til viten og sannhet og autoritet er vage og løgnerske kan alt stilles spørsmål ved. Hamlet blir en helt fordi han nekter å akseptere andres sannheter, men vil gjennom eksperimenter og omgang med verdenen bygge viten og visshet, men dette er en kostbar affære. Den river gamle sannheter om andre og om ham selv opp med roten. Skillet mellom desillusjon og illusjon blir vagt. Kan man bygge en etikk opp fra grunnen av? Eller er det egentlig bare å finne opp hjulet på ny?
Medvirkende:
Regi, konsept, koreografi, scenografi, kostymer: Ivar Furre AamScenografi og kostymer: Anna H. HansenSkuespillere/medskapere: Emma Bones,Thomas Takyi, Hanna Flemstrøm, Victoria Thorsen, Lasse Lilleng, Joachim JoachimsenEn skuespillertrupp, som kanskje egentlig er en gjeng spøkelser, er fanget i en uendelig gjennomgang av Hamlet som ingen helt husker hvorfor de prøver på eller hva hensikten med er, men at det er nødvendig er det ingen tvil om. Ansporet av sin regissør HAMLET (som med sitt skuespill vil avsløre den falske kong Claudius, men det har han ikke sagt til noen ennå), som har en spennende visjon og er en generelt overbevisende fyr. Kanskje dette kan bli en mulighet for meg, drømmer Ophelia.Disse spøkelsene er spøkelsene av våre egne drømmer, det vi gjerne skulle blitt, det vi ennå ikke er blitt, men som vi ikke kommer til å bli heller, de har sine agendaer og sine viljer, men som spøkelser og drømmefigurer er også de løse i fisken og konseptet som en gang var sylskarpt har blitt en levende organisme, med skjult agenda hvor de stakkars skuespillerne ofrer ost ved dets alter for å blidgjøre konseptet. Skuespillertuppen som holder til ved denne utendørsscenen, forsøker i lys av sin gjenomskinnelighet og usikre identitetsfølelse å klamre seg til sine tiltenkte roller, både som profesjonelle skuespillere «det må da gå an å være bittelitt profesjonell her» og som rollene sine. Idealet er full gjennomlevelse fordi de vet mer om sine karakterer enn seg selv og en hvilken som helst identitet er bedre enn denne «jeg kan ikke forholde meg til disse absurde geometriske figurene som noe annet enn normalt, dersom jeg sier at noe er merkelig her risikerer jeg jo å måtte ta konsekvensen av at noe med meg er feil». Men verden tvinger seg innpå dem. Krefter de knapt aner påvirkes av deres ritualer, selv om de ikke vet at det er det ritualene deres gjør, og hvilke konsekvenser det får for økologien i denne verden hvor økologien har kropper, og kongen og hoffet kommer jo for å se forestillingen snart. Det betyr at det PLUTSELIG haster noe jævelig.I denne verdenen av halvkvedede viser og dødsdømte drømmer og drømmere - for i denne drømmen får hendelser reelle konsekvenser - kjemper man for å holde fast på sin identitet, mot all den småligheten og selvsentrertheten det å ikke være noe reelt skaper. Fiksjonen og drømmen om oppsetningen blir en livbøye - en redningsbøye. Som et sisyphosarbeide dytter vi denne steinen opp mot toppen. Takk og pris. Det er så deilig å se den rulle nedover i sånn rasende vidunderlig fart.- Ivar Furre Aam, regissørVideodokumentasjon
Kunstnerisk målsetting
Med dette prosjektet har jeg ønsket å fokusere på prosessen og spørsmål knyttet til regi og teater, identitet og dertil manglende fornemmelse av egen identitet og hvordan individets søken etter mening lager ringvirkninger i samfunnsstrukturene.
Jeg har ønsket å fokusere på prosessen fram mot verket. I en tid hvor vår kunstart synes særlig prekært plassert, og omskiftelighet og ustadighet virker som konstanter, ble nøkkelen for meg å skape en ønskelig og meningsfull prosess- en prosess som ville være meningsfull uavhengig av et tenkt resultat som når som helst kunne stenges ned og lukkes ned.
Denne prosessen har jeg også åpnet for å utforske andre kunstneriske virkemidler, som dans, koreografi og tekst-produksjon. Jeg har ønsket å sidestille André Bjerkes oversettelse, med skuespillernes egne improviserte tekster og mine egne tekster, mest fordi det har vært gøy å skrive i relasjon til et tekstlig forelegg og å se på ulikheten mellom å regissere egen tekst og andres tekster. Men også ut av en følelse av at det mangler noen perspektiver i teksten.
Jeg har ønsket å utforske regissørens rolle i relasjon til skuespilleri og skuespilleren, jobbe med avstanden mellom regissøren og verket, fra distansert til omsluttet, og alt der i mellom.
Hvordan kan man oppleve totaliteten innenfra, og hvordan spiller dette med å oppleve verket utenfra? Er det i det hele tatt mulig å oppleve et verk utenfra?
Hamlet betyr a small human settlement. Ved å tenke på stykket som et sted, og rommet der stykket finner sted som en verden, vil jeg invitere publikum inn i en situasjon som både er en omsluttende dramaturgi (ambient dramaturgi som Knut Ove Arntzen ville sagt) og en frontalt dramaurgi, som om man betrakter et bilde (klassisk). Jeg er interessert i hvordan det omsluttende påvirker det frontale og vica versa og hva dette gjør med regissørens rolle, og skuespillerens forhold til seg selv og sin karakter. Ved å la stykket finne sitt sted, håper vi at rommet kan bli et sted. Vi er i alle fall på leting, på samme måte som karakterene er på leting etter sin egen identitet, leter også stykket etter sin identitet. Home is the place you left. Identitet og sted har noe med hverandre å gjøre. På samme måte som Hamlet leter etter mening, søker skuespillet og samfunnet rundt ham etter mening, de har bare så ulike strategier.