A Streetcar Named Desire
After the play by Tennessee Williams
Adaptation: Ivar Furre Aam and Jonas Corell Pettersen
Directing, concept, stage design: Ivar Furre Aam
Blanche Dubois: Monica Dybwad
Stella Kowalsky:
Stanly Kowalsky: Jonas Hoff Oftebro
In this staging the audience is invited in to the apartement of the Kowalsky´s or maybe inside the distorted reality of Blanche Dubois. The set design is a small flat constructed on the stage in a large black box. The audience can reach out and touch the actors if they wanted, they can smell them even if they don´t want it. The acoustic of the outside becomes a felt presence, the leer auditorium visible through the windows behind the actors becomes an ever present reminder of the reality the actors are trying to disassociate from as they enter the story of Tennessee Williams with their fantasy, their emotions and their flesh.
Buss for tog til begjær
Navnet på den skrangletrikken som hyler og hviner seg gjennom byen, opp det ene trange smuget, ned det andre. Den brakte meg hit, hvor jeg både er uønsket og hvor jeg skammer meg over å være.
Vi setter oss på buss for tog til begjær og går av ved elven Lethe på et sted kalt de Elyseiske enger i New Orleans (Tennessee Williams tilbragte tidvis mesteparten av tiden sin - når han ikke skrev - på hotel Elysé, som han kalte Hotel Easy lay, fordi det var så enkelt å få ligget der.) Her, i et multikulturelt boligkompleks hvor folk bor nærmest opp på hverandre og autentisitet og ærlighet er eneste gangbare mynt, trekkes vi som møll mot lyset, mot døråpningen - mot scenen, inn i scenografien, inn i 1947, inn i et kjøkken hvor Stanley og Stella forsøker å bygge seg hjem for fremtiden mens Blanche forsøker å finne et sted å være i verden når alt annet har rast sammen. I Sporvogna, på dens uungåelige skinnelagte vei, kolliderer de entitetene og konseptene som Stanley og Blanche representerer i et ørlite territorium muliggjort av Stellas omvendte klassereise og hennes tilknytning og kjærlighet for sin mann og sin søster; fortiden og fremtiden, det nye og det gamle, det abstrakte og konkrete, det poetiske og det praktiske, det sårbare og det dynamiske, det kvinnelige og det mannlige.
Tankene går til Joseph Beuys´ performance verk «I like America, America likes me» hvor han låste seg inne med en coyote i tre dager.
Har vi rom til det skjøre, til andre virkeligheter?
Hvordan lever jeg med to sider av mitt liv som ikke kan møtes?
Hvor kan jeg finne et sted å være i verden?
For Williams var skrivingen et tilfuktssted.
Og det er vel dette jeg leter etter - for hjemmet har jo for lengst løst seg opp og blitt til fragmenter- at noe skal finne sted, for oss.
At plutselig kunst finner sted.
Og kunst blir et sted for oss.
Jeg har alltid stolt på fremmede menneskers godhet, fordi de vet ikke til hvem de gir. Jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg minnes varmen, svetten og den varme pusten fra den brune elva som blandet seg med den svake duften av bananer og kaffe, den fjerne klimpringen fra et «blått» piano og at jeg ikke kan dra tilbake.
Studenter fra 2. år bachelor skuespillerfag og 2. år regifag samarbeider i denne produksjonen.